I orientering er kartet et viktig redskap. Kartet gir deg informasjonen du trenger for å finne frem til fra post til post, i samspill med kompasset. Dette er imidlertid ikke lett å få til mens man løper i høy hastighet og har høy puls, ofte i krevende terreng.
Orienteringskartet
Kartene man bruker i orientering er spesiallaget for sporten. De følger bestemte regler, kalt kartnormen til det internasjonale orienteringsforbundet. Ulike kart kan ha ulik målestokk, men de fleste er ganske like fordi distansene i ulike løp naturligvis ikke varierer voldsomt.
Derfor er målestokken på de fleste orienteringskart enten 1:20 000 eller 1:10 000, eller kanskje aller vanligst, 1:15 000. Det kan også forekomme mer avgrensede kart der målestokken er helt nede i 1:5 000 eller 1:7 500. Enda mindre målestokk kan noen ganger brukes på sprintkart. For å nå toppen i orientering må man kunne bruke alle typer og størrelser kart.
I kartet finner man også topografisk informasjon, det vil si høydekurver som viser forskjeller i høyde over havet. Noen ganger bruker man ekstra hjelpekurver for å spesifisere mindre høydeforskjeller som er viktige i en bestemt løype.
I tillegg vises de viktigste detaljene som man ser når man ferdes i terrenget, og det gis gjerne indikasjoner over hvor tilgjengelige ulike deler av terrenget for løperne. Gult angir åpne områder mens grønt er områder med vegetasjon.
For å lage kartet starter man med større kart og flyfoto. Så må en synfører ut i terrenget. Synføreren besøker terrenget og fører inn ulike terrengdetaljer i et dataprogram, som så brukes til å utarbeide kartet sånn at det kan trykkes. Som regel må kart som brukes i orientering oppdateres ofte, fordi terrenget kan endre seg.
Hvis man skal bli god i orientering, må man han en god forståelse av kart. Man må også kjenne til de spesifikke egenskapene som orienteringskart, deriblant alle symbolene som brukes.